Great Ocean Road

Ingrid har fått blod på tann, så nå er det biltur som gjelder her til gårds. For fire dager siden svingte hun en ny Rent-a-Bomb-bil opp på tunet her, denne gang en skinnende ny "Holden" - Melbournes eget bilmerke. Så satte vi kursen sørvestover. I Torquay nådde vi kysten. Torquay er surfehovedstaden i Victoria, og vi stakk innom museet på Surf World hvor vi fikk vi en innføring i stedets historie ("Rip Curl" og etterhvert "Quicksilver" har sin opprinnelse i Torquay på sekstitallet). Vi så også en film hvor noen australiere dro rundt i Amerika og surfet på mulige og umulige steder. Dermed fikk vi satt tonen for reisen videre. Som en gjeng kule surfere på tur la vi dermed iveg langs kysten på den Store Sjøveien.
Den Store Sjøveien ble bygd av hjemvendte australske soldater i tida etter første verdenskrig. Veien går langs klipper fanget i en tapt kamp mot evige bølgeslag inn fra havet mellom Australia og Antarktis. En fryktet kyst for attenhundretallets sjøfarere. En elsket kyst for dagens surfere. Langs veien dukket egenartede veiskilt opp: "Høy kengurufare de neste 8 km", "Vikeplikt for buskap", "Love her? Divorce speed", "High risk fire wind area: Plan to survive!", "Less speed, less dust", og de stadige "Drive on left in Australia".
Etter hvert kom vi til vårt første overnattingssted på turen, Fauna Australia. Dette var en fascinerende gjør-det-selv installasjon av en gård. Noen hjemmesnekrede hytter til utleie befant seg inne i på et tun med noen eiendommelige mennesker og dyr i fredelig sameksistens: Kirsten og Dean og deres småbarn og samling av særaustralske dyr. Da vi lukket den kodelåste porten bak oss følte vi oss mildt ille til mote. Hvilke regler gjalt i dette mikrokosmos? Kirsten og en smårolling viste oss til vår "Kangaroo family unit", og bød så på en rundtur. Og da tok det ikke lenge før vi befant oss nese mot nese med to Koalabjørnmødre og deres babyer. Markus var helt klar for dette, dette møtet hadde åpenbart allerede levd i ham lenge. Så han var like umiddelbart kosete og lite sjenert som Koalabjørnene viste seg å være. Etter hvert fulgte vi andre Markus sitt eksempel.
Deretter hilste vi på staute Wombater, grasiøse Emuer og hoppende Wallabyer. Etter at mørket falt på tok vi en tur rundt i vårt nye habitat med en lykt og en pose gulrøtter. Og da vi gjentok rundturen morgenen etter stakk det jammen med ett et lite hode frem fra pungen på en Wallaby.
Fredag formiddag tok vi farvel med våre verter på Fauna Australia. De kunne fortelle at de hadde bygd seg et tilfluktsrom av gips på gården, i tilfelle en skogbrann skulle sveipe over gården deres til sommeren. Om det rommet alle dyrene i arken deres glemte vi å spørre om. Spøk til side: Australske skogbranner er skremmende. Fjorårets skogbrann i Victoria den 7. februar drepte 173 mennesker - de fleste fanget i sine hjem - på "Black Saturday".
Vi dro nå videre til en gangsti bygd opp blant toppene av seksti meter høye aske- og eucalyptustrær inne i jungelen. Deretter vendte vi tilbake til kysten, hvor vi fikk se en rekke frittstående klippeformasjoner i vindkastene. Syv av disse er viden kjent under navnet "The Twelve Apostles". En annen, "The London Arch", brukte å være "The London Bridge". Det vil si at den besto av to naturlige broer ut i havet. Men som en kan se til venstre på bildet her har broa inn til fastlandet nå kollapset. Dette skjedde i 1990, mens to turister befant seg ute på det som med ett var blitt verdens nyeste øy. De ble etter hvert reddet derfra av et helikopter. Vi har lest et sted at de fikk forhindret at offentligheten fikk fatt i hvem de var, siden de var på en kjærlighetsferie og var gift begge to - bare ikke med hverandre. Et nettsøk bekrefter ikke denne historien. I stedet dukker det bare opp andre og useriøse historier, som denne: "The 'London Bridge' used to be a double arch but in nineteen ninety something an overweight tourist caused the collapse of the first arch, stranding himself, his wife and a large pile of muffins on the second arch. In the song London Bridge fell down. You see what they did there? Clever thinking."
Vi dro videre til Warrnambool. Der hadde vi avtalt et kveldsmøte i reservatet Tower Hill, som befinner seg nede i en stor vulkan som sluknet for syv tusen år siden. Vi møtte vår lokale naturkjenner John i skumringstimen. Han tok oss så med på en rundtur i reservatet etter mørkets frembrudd. Med lommelykt. Det ble magiske timer. Det første vi fikk se var noen Sugargliders (som et flyvende ekorn) klatre opp i toppen av trærne og så seile avgårde på en skinnfell de spente ut mellom armer og ben. Deretter fikk vi i tur og orden se nattens dyreliv og høre om dyr og planters særegenheter fra vår sindige zoolog. Ikke minst fikk han oss til å føle oss trygge på å bevege oss ut og rundt i den australske bushen, til og med på nattestid, uten å frykte at mannevonde dyr sto klare til å ta rotta på oss ved enhver lyd og bevegelse i buskaset.
Koalabjørnene satt her og der i trærne. Noen mødre med babyen tett klamrende til mor, og noen hanner som satt stoisk i hvert sitt tre. Koalabjørnenes femtenårige livsløp er nokså oversiktlig. Det første året henger koalababyen i pelsen på moren sin. De neste fjorten årene lever Koalabjørnen et liv i trærne bestående av fire timers tygging av Eucalyptusblader, fulgt av tjue timers lett ruset søvn oppe i tretoppene. John kunne fortelle at Koalabjørnen slett ikke er utslitt av dette bedagelige livet etter femten år, men at tennene dens da rett og slett er nedslitte av all gnaginga. Dermed kan den ikke lenger tygge eucaluptusblader, og dør - ikke mett av dage, men tvert i mot av sult. En pussig parallell til kystklippene som stadig tæres og etter hvert må gi etter for bølgenes slag.
Det ble sent før vi tok farvel med vår kjentmann og dro fra Tower Hill. Lørdag morgen var det tidlig opp og så avreise til Apollo Bay. Der skulle vi opp på brettet! Surfeleksjoner var avtalt for hele familien. Surfelæreren, som selvfølgelig var kul, brukte surfebrettet til å tegne en sirkel i sanda. Vi la hvert vårt brett med nesen inntil sirkelen, og slik samlet han oss rundt seg. En kort innføring i teknikk og sikkerhet ble gitt, og så tørrtrente vi på brettene på stranda på kursets mål: Å skyte fart i bølgene, og komme seg på beina på brettet. Så bega vi oss ut i bølgenes vold. Ingrid var den første som kom fikk til å reise seg opp og skli avgårde, dessverre før vårt kamera var i bruk. Johannes seilte deretter også ganske grasiøst i oppreist stilling inn mot stranda. Markus seilte trygt på magen i brusende bølger på sitt lille brett om og om igjen. Og Lars er på bildet på god vei opp - eller er det på god vei ned? Kun et trent øye kan gi svar - kanskje i kommentarfeltet under? Med ett var kurset slutt. Men dette skal vi gjøre igjen!