Rent-a-bomb

Ettersom hverdagslivet her i Melbourne nå var ført i et svært stabilt spor, fant vi ut på søndag at det var på tide å komme seg ut i villmarken. Så vi ruslet ned til "Rent a bomb", leide oss en moden Huyndai, og satte kursen oppover langs Yarraelven.
Stemningen var elektrisk da vi startet opp bilen, for dette var første gang Ingrid skulle kjøre på australsk jord. Ingrid rattet iveg der i passasjersetet, fomlet litt etter girstanga i dørlommen i de første bykryssene, og satte på vindusviskerne hver gang hun skulle svinge til venstre. Men etter noen få kilometer fant hun tilbake til god gammel engelsk venstrekjøring, og hele familien kunne puste lettet ut.
Vi kom oss ut av byen og ut på landet ved hjelp av Lars, som underlig nok viste seg som en veldig god kartleser. Markus satt i baksetet og holdt humøret oppe for de som til tider svettet litt i forsetet. Johannes hadde klokelig nok holdt seg i Kent Street.
Turen gikk først til Sugarloaf Reservoir ved Christmas Hills, som ligger nordøst for Melbourne. Vel fremme ringte vi parkmyndighetene (obligatorisk) som var lettet over å kunne konstatere at vi ikke ville begi oss ut på en langtur som ville bli for mye for oss. Dermed kunne de gi grønt lys for vårt turprosjekt, og australentusiastisk ønske oss en fabelaktig opplevelse.
Med håp om å se en spill levende kenguru, for første gang i våre liv, bega vi oss i vei inn i reservatet. Heldigvis for Ingrid var det ingen slanger å se. Mye er likt den norske naturen, men det som gir den store følelsen av å være i bushen her er de himmelhøye eucaulypustrærne. Først hørte vi noen skrattende fugler, og deretter noen hann- og hunnfrosker som hørtes ut som henholdsvis bass og diskant på en Hip Hop-låt.
Så, etter en stund, hadde vi vårt første møte med en kenguru. Utrolig artig skapning. Den sto og glodde oppslukt på oss, så fascinasjonen kunne virke gjensidig. Så satte den av sted i lette spenstige kliv. Lars trodde kenguruer hoppet som frosker, men det gjør de ikke. De spretter avgårde som rådyr på to bein. Vi fulgte etter (de voksne uten å hoppe, men Markus ble straks inspirert), og snart så vi en hel flokk kenguruer sprette omkring. Vi måtte le.
Etter en stund forlot vi kenguruenes rike og dro videre. Yarradalen er kjent for sine mange vingårder, og vi dro innom en for å smake på vinen. Det fikk vi, og dessuten hadde gården vi var innom bygd opp et stilig galleri som blant annet kunne friste med noen riktig store pærer.
Lenger opp i dalen hadde noen plantet en gigantisk hekklabyrint som det tok oss over en halv time å finne veien ut av. Ingrid og Markus viste vei, mens Lars stadig ble forvirret og stadig mente at vi burde gå tilbake til start. Men med ett hadde de andre ledet ham ut på den andre siden. Etter så også å ha surret seg vekk i minigolf, fikk han til sist reist kjerringa ved å kartlese familien tilbake til Richmond, med Ingrid nå verdensvant bak rattet.