Natteliv

Lars har blitt medlem av en klubb. Klubben har sine møter i grålysningen, hvor medlemmene møtes på øde steder ved Yarraelven eller på stranda ved bukta. Lars sykler av gårde som en lyssky skikkelse i stille gater - mens anstendige borgere enda sjangler hjem fra fest - for å delta i et fellesskap bygd på harde fysiske prøvelser som lange løpeturer, svømming i havet og sykling på rundbane. Så, når morgenens prøvelse er utført, sykler alle av gårde hver mot sitt og går opp i strømmen av commuting breadwinners.
Innmeldinga i Melbourne Triatlon Club har fått Ingrid til å uttrykke at Lars har gjort dette faglige forskningsoppholdet om til en privat treningsleir. Denne kritikken gjorde at han kvapp til da han satt i klubbens herregarderobe klokken seks en morgen og så opp på en reklameplakat hvor det sto: "Do your other commitments in life prevent you from training as much as you want: Join the army!"
Og ja - hvorfor delta i dette? Vi lar Dag Østerberg svare: "Idretten som symbolsk form er mangetydig: i) Den legemliggjør spenningen, det usikre i livet - som mulig erstatning for hverdagens høyst forutsigelige kjedsomhet; ii) den symboliserer og hyller konkurransen; iii) men også kampgruppen, som i ishockey eller fotball; iv) den symboliserer fremskrittet, der det stadig settes nye 'rekorder'."
Mens Lars sin Monashkollega Kate har deltatt i flere triatlon, og var den som fikk ham til å sette i gang med dette ("You should give it a go - it's great fun!"), er Alan på instituttet snarere høflig overbærende. Entusiastisk trening er risikofylt og leder som regel til overbelastning og skade, resonnerer han på sedvanlig helseforskerkritisk vis. Han trives best sittende i sin kajakk hvor han kan skli trygt og dovent avgårde. Men her om dagen var det en padler som fikk nesen på kajakken avtygd av en hai. Og i Australia er ikke triatlon kun en helseskadelig ekstremidrett. Det er også en breddeidrett - en idrett også for de brede. Arrangementene er hyppige, deltakerne er mange, og distansene gjerne forholdsvis korte. Så terskelen er lav for å hive seg med.
På bildet ser en MTC head coach Sean i gang med å demonstrere hvordan en går fra å være iført våtdrakt og svømmebriller til å være iført sykkel og hjelm i løpet av sekunder. Denne sesjonen ble etterfulgt av en drill på å sprinte ut i vannet og legge på svøm til havs, for så å stoppe opp og svømme tilbake og komme seg opp på land som om en hadde djevelen i hælene. Drillen ble gjentatt en rekke ganger, alt mens en morgenfrisk busslast japanske turister sto storøyd på stranden og glodde på denne "the Australian way of life". Hva er det med kikkende japanere i flokk som får en til å føle seg som representant for en fullstendig fremmedartet livsform?