Melbourne-Sydney-Melbourne

Våre gjester tok oss med ut på tur til Sydney - i campingbiler! Eric hadde bestilt en røff Camperman hvor det sto "Take me away" på skyvedøren, og i tillegg hentet vi en Britz med påskriften "No boundaries". Bilene ble pakket for alle eventualiteter: "Johannes, vet du hvor det ble av svømmebrillene til Markus?""Ja, jeg la dem oppå boken om Hegels idealisme." Forrige mandag ettermiddag dro vi av sted, rett nordover fra Melbourne, opp og inn i landet. En tavle langs veien kunne fortelle oss at temperaturen var 41 grader. Første stopp ble i Seymour, hvor vi øynet et svømmebasseng på en ellers uunnselig campingplass. Eieren viste seg å være en omgjengelig fyr. Han la særlig sin elsk på Eric, og tok ham med på vandring langs elven. Vi svettet oss gjennom natten. Neste dag var det enda varmere. Vi kjørte gjennom knusktørre jorder. Første planlagte stopp var på et sted hvor en frodig og velduftende hekklabyrint skulle ønske oss velkommen. I stedet ble vi møtt med et skilt hvor det sto at stedet var stengt på grunn av dagens skogbrannalarm kode rød. Senere tok vi en kort stopp i en småby, hvor en Ranger kom bort til oss og spurte om alt gikk greit. Han kunne opplyse at en gressbrann raste noen mil mot nordøst. (Dagen etter kunne vi lese i avisen om hvordan en sauefarmer akkurat da hadde kjempet mot flammene sammen med sin 11 år gamle sønn på gården sin.) Vi kjørte videre gjennom endeløse tørre sletter. Vi fikk høre at temperaturen var 46 grader.
Det indre Australia virket som et ugjestmildt sted. Ikke ørken, men bare såvidt ikke. Vi fant en stor innsjø på kartet, og styrte mot den. Kanskje vi kunne ta et livgivende bad i den? Innsjøen viste seg imidlertid kun å eksistere på kartet. Vi fikk senere høre at den hadde tørket ut for et par år siden.
Vi fant en campingplass ved en menneskelaget innsjø, Lake Hume, og la oss til der for kvelden. Etter råd fra en nabo la vi etter et morgenbad dagen etter veien mot fjellene. Opp bar det, forbi Mount Kosciuszko (Australias høyeste fjell, som rager 2229 m.o.h.) og skiheisene i omegnen. Det var et flott fjellandskap, men mer levelige temperaturer for oss nordboere.
Etter overnatting i Jindabyne dro mot Australias hovedstad, Canberra. Den fikk vi ikke noe grep på, og med ett befant vi oss i Camden, i utkanten av Sydney. Landskapet her minnet om Europa, om England. Ikke rart at pionerene derfra slo seg ned i disse traktene. Fra Camden tok vi en tur inn til Sydney med tog, og da vi steg av på stasjonen befant vi oss midt blant ferger, operahus og rytmiske aboriginals (de eneste vi så på hele turen). Etter råd fra vår venn Kjetil (som reiste hjem rett før jul etter å ha tilbrakt et semester i Sydney med den oppgave å lære norske blondiner å skrive sammenhengende om Max Webers byråkratiteori og slikt) tok vi sporenstreks ferga ut til bydelen Manly. Manlys hovedgate er strandpromenaden. I Sydney er havet byens senter og ikke dens grense. Sydney er Australias (tilbakelente) svar på Kristiansund.

Dagen etter satte søkte vi sydover langs kysten. Vi kruste nedover the Great Pacific Road i det storslagne kystlandskapet vi skulle befinne oss i på hjemturen fra Sydney. Vi fikk se flora, fauna og maleriske historiske landsbyer. Kristine våknet dessuten en morgen opp med en håndflatestor Huntsman i armkroken. Begge to forholdt seg imponerende rolige i en nokså trengt situasjon! Kristine lirket seg ut og edderkoppen ble lirket ut og plassert på en trestamme. En forbipasserende kunne fortelle at den hadde et kraftig bitt, uten å være dødelig.
På turens nest siste dag dro vi ut til nasjonalparken Wilsons Promontory, som markerer det australske fastlandets sørligste punkt.Her gikk vi på jakt etter Tea-trees langs en sti som viste seg å være stengt og farlig, siden bruene på den hadde brent opp i siste skogbrann. Vi besteg også Mount Bishop og kikket utover havet mot Tasmania i sør.
På kvelden dro vi til Phillip Island for å se noe helt spesielt.Etter en eller flere dager til havs kommer en koloni pingviner til land hver kveld i skumringen. Som trette triatlonatleter stavret de i land mens vi satt og så på. I to timer fant de sin vei over stranden og opp i lyngen til små huler hvor skrubbsultne pingvinkyllinger ventet med høylytte klagerop. De små pingvinene gjorde et stort inntrykk, og Markus var en pingvin både denne kvelden og neste dag. Og dagen etter var turen ved veis ende, på samme sted som den begynte. Vi var atter i Richmond, etter å ha tilbakelagt 2500 kilometer i løpet av ti dager gjennom et lite hjørne av Australia.