Geelong 70.3

Byen Geelong ligger en times togtur fra Melbourne, på vei ut mot familiens surfeparadis Torquay. Vi fikk for litt siden høre at Ironman 70.3 skulle arrangeres i Geelong i helga, og for å representere familien ble Lars valgt ut denne gang. (Nå synes kanskje noen av denne bloggens lesere at dekninga av Melbourne og omegns ulike idrettsarrangementer begynner å breie seg vel mye ut. Hvor blir det av kulturstoffet? Vi lover å diskutere dette i redaksjonen.) Her kommer Lars sin beretning:

"Ironman 70.3 betegner, i engelske mil, den totale distansen (70,3 e. mil = 113,1 km) deltakerne tilbakelegger ved å svømme 1,9 km, sykle 90,1 km, og løpe 21,1 km. Dette er halvparten av distansen i den klassiske Ironman, som ble utpønsket på Hawaii i 1977. Formålet den gang var å finne ut hvem som var i best form: Øyas svømmere, syklister, eller løpere. Dermed koblet en sammen traseene i tre eksisterende konkurranser - en i hver disiplin - til én sammenhengende konkurranse. Og, slik det gjerne er, skapte en da noe nytt, snarere enn å finne ut av det gamle.

Årets Geelong 70.3 hadde trukket 900 menn og 200 kvinner til seg. Jeg var "age-grouper" i den største klassen: Menn 35-39. Lørdag morgen ankom jeg, og med Melbourne Tri Club Head Coach Sean Foster i spissen dro vi ut på rekognosering av løypene, som en ser på bildene. Så var det innsjekk av sykler og felles orientering om regler og etikette. Triatleter er en broket forsamling, noen med barberte legger og alveaktige sykkelhjelmer, andre med skjeggstubber og velbrukt utstyr. Men alle deler de nok gleden over fritt friluftsliv i høye hastigheter til lands og til vanns. Utholdenhetsidrett dreier seg jo om ro og meditasjon. Dermed er konkurranser på den ene siden en sjelden luksus, siden en får utfolde seg sammen med utallige andre som en selv. Samtidig kan denne sammenstimlingen medføre litt ubehag, som vi straks skal se.

Søndag morgen klokka 0700 var det klart for start. Vinden tiltok litt mens dagen grydde. Det var fellesstart, så 1100 menn og kvinner lå og duppet ute i havet ved startbøyene. Inkludert en nordmann ved navn Yngve Rogstadkjærnet. Regjerende verdensmester Craig Alexander, kåret til Årets Idrettsmann i Australia (med andre ord kåret fremfor heltene i cricket, footy, friidrett osv., noe som viser triatlon sin status som sport i her til lands), var favoritt i eliteklassen og skulle lede an feltet. Ved orienteringen lørdag snakket han om at triatlon ikke bare er en flott idrett, men "a great lifestyle". Mens jeg sto og grunnet over dette gjallet brått starthornet, og havet rundt meg ble pisket opp av ivrige svømmere. Jeg kastet meg også uti det. Men etter få sekunder måtte jeg gjøre holdt og gispe etter luft. Inntil meg og rundt meg klemte kavende kropper seg sammen og frem langs rekka av bøyer som merket løypa. Det hele var skremmende. Som å være inneklemt i en sardinboks med sprellende sardiner på min egen størrelse. Jeg gjorde noen forsøk på fremdrift og på å finne en viss rytme, men spark i badehetta, høye rullende dønninger, og veivende armer slo meg ut av stilen. Jeg sakket akterut i stimen. Det ga en ny mening til ordet "oversvømt". Og da svømmebrillene ble fylt med vann så jeg mørkt på det. Jeg drev allikevel, tross alt, fremover med ymse svømmetak, og nærmet meg den første bøya 800 meter ute. Etter å ha rundet den hadde jeg kvittet meg med det meste av feltet - fremfor meg. Med kurs mot neste bøye fant jeg derfor endelig roen - og stilen - og gled rytmisk av gårde i dønningene. Igjen var svømming en nytelse: Å kunne skli som en sel gjennom vannet, selv lenge etter at Mennesket skred opp fra livet i havet.

Jeg drømte meg bort, og med ett var jeg igjen på stranda. Opp på land og inn i Forvandlingsområdet. Våtdraktlarven skulle igjen bli en sommerfuglsyklist he he. (Er det noe dyrisk over triatlon? Dyrelignelsene sitter i alle fall løst.) Opp på sykkelen, opp bakkene, ut av Geelong, og ut på landeveien. Jeg hadde mye å revansjere etter den miserable svømmeetappen (terningkast to), og plukket opp ryttere i rask takt. Men klubbkompisene jeg hadde håpet å knive med var jo ute av syne. Holdt litt igjen mot slutten av sykkeletappen med tanke på halvmaratonen som gjensto. Det var ukjent terreng hvordan den ville arte seg etter de to første etappene.

Ut av den sammenkrøkede sykkelstillingen, opp i høyreist homo erectus-stilling med joggesko. Løpstraseen var kupert, opp og ned hele tida på betong, asfalt og grus. Masse folk langs løypa, og stadige muntre tilrop og tommelen opp fra klubbkolleger. Det hjelper på og gir pågangsmot! Følte meg sliten men sterk. Svevde ikke av gårde, men holdt et jevnt tempo. Og da en fra klubben kom opp på siden og yppet seg en kilometer fra mål fikk jeg endog stablet på beina en langspurt.

Tida ble fem timer, sju minutter, og sju sekunder. Hadde håpet å se firetallet. Det er vel bare en grunn til å stille opp igjen? Med Geelong tar jeg farvel med triatlon i Australia. Men det arrangeres kanskje noe slikt i nærheten av Trivelige Trøndelag?"